Tuppeliner til fotografen !

Linnea har vokst seg riktig stor og sterk, og vi som er besteforeldre ser fremgang hver dag!
Tuppa har blitt over 6 måneder og tiden er nå inne for å ake seg fremover, bakover, sideveis, bruke armene til å reise seg litt her og der...og så stive bein!
Tror jammen ho blir beinsterk!
På lørdag fikk jeg i oppdrag å ta noen bilder av denne flotte snuppa våres, og her er ett av blinkskuddene som jeg har kalt "dronninga"....Se den flotte holdningen og det flotte blikket !

Dronning Linnea har en søster som også er fotovennlig....Hedda ....Tenk at Hedda straks er to år gammel. Du verden hvor tiden flyr - hvor gamle er vi besteforeldre blitt når ungpikene drar seg oppover i åra ? Tør nesten ikke tenke på det !

Hedda er ei omtenksom søster som elsker Linnea som hun bare kaller "babyen"....

Da tante Anita fikk baby - ble det litt mange babyer men for Hedda er en baby en baby !...

Tror nesten jeg må tyvlåne sistepiken ut...Marie ......for noen ferske bilder ja... Marie har også vært hos Famefotografene og det ble et godt stykke fotoarbeide av ei flott pike det og.
Bilde av Marie kommer snart her....
Barnebarna våre blir nok herlige søskenbarn, omtrent like gamle og du verden hvor mye skøy det skal bli !

Nå har skolene startet igjen og august er snart over. Vi planlegger en bobiltur til Mykingområdet rundt Nesbyen neste helg. Regner med at det ikke er noen høstfarger ennå da det ikke har vært såkalte frostnetter. Håper uansett på noen gode gåturer i fjellet og ikke minst, noen gode bilder for nå begynner det å bli tomt for fremvisninger i Rakkestad fotoklubb !...Tror jeg får skjerpe meg betraktelig !
Her er sommerglimt og med det sier jeg takk for nå!

Trasige tider og dager kommer sjelden alene....

Det er vel en sånn vanlig hverdag man får en telefon man liksom ikke forventer...Hallo, kan du kjøre ? Kjøre hvor ???
I hele vinter og vår 2011 har vi slitt med en syk svigerfar. Han har virkelig fått kjenne på kroppen hvordan det har vært å bli lite selvhjulpen, inn og ut av sykehus, stille seg til disposisjon for et samfunn som har avskrevet gamle mennesker osv.
Men oppe i alt dette her, skjer det som normalt man ikke går og tenker på.
De små, men varme hendene.
De bare er der.
Hele tiden - litt usynlig, men så om varmende, givende og ikke minst, trøstende.
Sykehuspersonalet er enestående med tanke på det hektiske liv de har hver dag, pasienter inn og ut, omtanke for liten og stor - og ikke minst; kan gi den lille håndsutrekning som skal til for å trøste, lindre eller - bare være der.
Det lokale legekontoret som stiller opp via telefon og som sørger for at tingene går rett vei.
En flott hjemmesykepleietjeneste som bare Rakkestad kommune kan gi. De stiller opp med oppfølging av blodprøvetakinger, svar og ikke minst, nye medikamenter som står til blodprøvene som tas hver eneste uke ! Ikke klager de, ikke stresser de, ikke maser de. De bare gir og gir.
Hvordan belønne slike mennesker ?
Takk - holder det ?
Av og til står kaffen klar og de hiver innpå litt, men selvfølgelig venter neste pasient !
Engler finnes også her på jorden og det er meg sannelig sikkert. Vi ser dem ikke for alt annet som traser oss i hverdagen....

Hu svigermor er enestående. I mange år vartet opp med syke og svake, og nå selv trenger hun også en håndsrekning av og til. Synet er blitt vesentlig dårligere, balansen deretter. Jeg ringer og purrer opp sykehuset, men selvfølgelig har man kun en lege som operer denne type skader og deretter ventetider, ja.
Til tross for syk mann stiller hun opp i tykt og tynt, aldri nei fra denne fantastiske dame !
Beundringsverdig - og sikkert verneverdig som hun selv sier...Tankene våre vil ikke innpå at en dag er hun kanskje ikke her mer ?
Vi lever nå - vi tar vare på tiden og koser oss som familie vi - det er nå eller aldri...

Så kom Utøya - det grep meg og sikkert mange andre. Selv om vi ikke har familie, venner eller andre som vi kjenner som har vært der da dette grusomme atakket kom. Jeg unner ingen en slik opplevelse, selv ikke min verste fiende. En ungdom som skal stå i blomst - få stilken så fort avrevet og så sitter man igjen med en historie. Det var da ikke sånn det skulle ha vært ?

Regjeringskvartalet er bare en bygningsmasse, kan bygges opp - ja, det koster penger, men det har vi i as Norge. De som tapte sine liv denne dagen, har en familie som står der i sorgen. De skal leve videre og hvordan skal de tette igjen den mursteinen som falt ut ? En mor, en far - eller en datter - ja, livet er sårbart. Vi kan lite gjøre  med det. Men viktig å være den støttende, en smygende hånd - eller en trøstende skulder man kan gråte til er viktig.

Selv har jeg bare en liten sykdom i øret - hvor fankern det gjorde vondt, men da jeg lå der på benken på sykehuset tenkte jeg - fy fillern, jeg klarer dette her, men hva med de som aldri kommer hjem igjen ?
Har en blitt påvirket av alt det grusomme som ha skjedd i år ? Ja, jeg tror faktisk det. Har blitt mer ydmyk. Både i levesettet og ikke minst for omgivelsene. Klarer man å holde på det ? Holde på det positive ? Det givende ? Uten å bli anklaget for og være for "støttende", for nær, for innspåsliten ?

Carpe Diem - grip dagen folkens - det er noen der ute som trenger din hånd, din støtte eller bare at du kommer og sitter med dem. Husk at ord er så mangt, men ikke alltid nødvendig !