Karlshamn - Eksjø - Fjällbacka (Sverige) - reisebrev 6 sommer 2017

Karlskronas ærverdige treverksklokke med parken forut sett fra stortorvet i byen

Vi har jo gjort ferdig Latvia og Litauen, og sto litt på ulike valg her sensommerstid i Sverige. Mye har vi sett og gjort tidligere, men tenkte at bl.a. Mønsterås, Fjällbacka og Karlskrona var noen av stedene vi skulle oppleve. Først ut var havna inne ved Karlshamn, og vi dro ut bobilHelga etter en natt inne på ferja - og var så blid som en sol da hun kom ut, og vi så jo selvfølgelig i sola at hun var blitt noget skitten. Mannen min ville vaske før videre reise, og som sagt så gjort...Etter noe leting langs hovedveien her nede i Sør-Sverige fant vi Mekonomen vaskehall, og da skinte Helga igjen se...

Shoppingmulighet, og her en lekker herrebutikk...

Karlskrona by hadde vi lest om, ca 35 000 innbyggere, marinemuseum, forsvarshistorie og tanker om en ubåt tilbake på forrige århundre!

Vi ankom byen tidlig på formiddagen og sikret oss en stellplass ved fjorårets beste stellplass. Her nede ved havna gode muligheter og kort vei til ulike fasiliteter, men jeg forstår ikke helt kåringen her i nabolandet ettersom stellplassen manglet dotømmemuligheter! Ellers veldig bra, men mye støy i rushtid morgen og ettermiddag siden stellplassen lå nær et større veikryss i sentrumomgivelsene. Karlskrona bød på marinemuseum og forsvarsbygg i rimelig nærhet og vi titta på det både tidlig og sent. Samtidig opplevde vi byen som gjestfri og det var gode restauranter både her og der. Byer har en større gågate med muligheter til shopping, og det som var mest artig, var at ei lita jente hadde sendt inn forslag til byordfører om at et vannbasseng kunne ha lys som ble tent hver gang et nyfødt barn kom til verden i byen. Dette hadde tent ordføreren og byens folk, og så som sagt så gjort - dette kom til syne på et torv i byen bare se her: 

Byens basseng til høyre fikk lys og lyd når et nyfødt barn kom til verden. Morsomt og kunstnerisk noe nytt...

EKSJØ!

En by vi hadde plotta ut, men tror du virkelig vi fikk lov å overnatte der? Vi fant Eksjø camping og konferens, og snakket med vårHerre sånn høyt da vi fant ut at plassen var megafull... Ettersom resepsjonen var stengt grunnet luch - hva det nå enn var en halvtimes tid, så vandret vi rundt og så på folkemassen. Vi signerte inn i vår mobil fire ledige plasser og alle kunne dandere inn bobilHelga der i blinde...Da resepsjonen åpnet var det nei, nei her er fullt og vi har ikke plass. Alle skal jo høre og se på Magnus Uggla! Stor byfest! Hele helga! Akk og ve - hva gjør vi nå tenkte vi da selvfølgelig....

Vi forklarte at det var minst fire ledige plasser med nummer hvor det ikke var noen i det hele tatt, men disse fant hun ikke på sitt kart og da ble vi pent og bryskt avvist.. Ok - vi forlot campingen vi....

Byen Eksjø opplevde vi, så på den gamle trestaden, spiste god räkmacka på konditoriet og nøt folkemassen som gikk forbi. Vi skjønte fort at byen var megafull, det var ikke mye romslighet denne helga til å fotografere, nyte i stillhet osv. Etter å ha sett det vi kom for, tok vi fram kartet og plotta inn Gränna ved Vättern. Velkjent sted for mange.

Et lite parti med gamle ærverdige trehus i skjønn forening med flotte herremenn på byfest...

Personlig elsker jeg å teste ut konditorier m.v. i utlandet...morsomt med gamle stoler og ting og tang som her i Eksjø...Nyt!

GRÄNNA VED VÄTTERN

Et velkjent sted for oss og mange nordmenn, samt svensker. Campingen ligger idyllisk til ved en morsom tettsted med mye polkagriser i alle typer varianter....lakris og hallon er mine favoritter og to poser datt ned i bobilHelga utpå kveldinga. Blir godsaker i høsthutringa det...

Gränna er koselig, her er vi med jevne mellomrom, nyter naturens villhet og ser på idylliske Visingsø som bare ligger der sånn utpå vannet med sine ferjer og befolkning. 

Skriver ikke så mye om Gränna, dra heller dit selv og nyt og se...Folk her hele året rundt og vi ser at dette området er mye turistifisert.

Fra en bakgård der vi kjøpte kunst i smijern og noe til guttaboys.

Solnedgang her ved Gränna mot Visingsø. 

FJÄLLBACKA

Hvor mange ganger har bobilHelga og dets eiere forsøkt å få innpass i høysesongen? Ja, du kan tru! Her er det plent umulig å få plass så fremt du ikke har booket i svært god tid i forkant i juli og begynnelsen av august, men nå var det siste uka og vi tenkte at nå - NÅ må det væra plass?

Vi ankom ved middagstider og sørget for innpass tidlig. Vi ble henvist til en gresslette mellom svenske berg som det er mye av her på Bohuslänkysten. Var nesten alene, men det dukket opp flere tyskere utover kveldinga, og noen enstaka syklister og motorsyklister - ofte alene - men traff alltids noen å prate med.

Fjällbacka er en bitteliten kystby sånn helt ute ved Bohuslän, idyllisk som bare det men turistifisert sommerstid. Nå er det nesten bedre å gå, god plass, dog mindre trafikk men bedre å se, nyte og oppleve alminnelig hverdag. Denne byen er ikke stor, men rommer det lille den kan og tilbyr utpreget havsmiljø med sightseeing tidlig og sent, fjellvandring i Vetterleden og Kungsklyftan samt 74 meter klatring i trappa opp for utsiktens skyld. Og har jeg nevnt utsikt ja? Ja, da synes jeg du skal prøve den en gang hvis du ikke har gjort det... Herre min hatt for vidt åsyn for meg og herren min!

Med utsikt til Väderøarna med flere fra Vetterledens topp 74 meter ca.

Mektig syn å se byens hvite og gule hus med sine røde tak ligge der nede.

Kungsklyftan er kjent for flere ting, bl.a. spilte filmen Ronja Røverdatter inn flere scener herifra, Camilla Läckerberg er også viden kjent for sine kriminalbøker, men kanskje aller størst er vel fru Ingrid Bergman.

Fjällbacka viser henne sin ære med byste og historie og setter henne i fokus.

Kungsklyftan er et sted du kan sykle opp til via bakveien eller gå opp trappas mange trinn fra sentrumsområdet. Er du vondt til beins, gjør du som meg og tar bakveien og er rett inne på klyftan. Morsomt å gå der - litt smådramatisk og du går på eget ansvar da steiner kan rase og falle ned når som helst. Helleskiferen er jo ikke mer stødig enn som så som svenskene sier...

Her inne i klyftan traff vi et dansk ektepar fra Bornholm, og vi utvekslet hyggelige fraser. De elsket Norge - var på Hemsedal støtt og stadig - skifrelste og helst fart og slalom da... Ønsket oss velkommen til Bornholm og kunne bare stikke innom dem nære Gudhjem....Fruen hadde høydeskrekk og fikk dessverre ikke med seg vidsynet som vi hadde opplevd på toppen av Vetterleden, men anbefalte paret å kjøre opp og gå inn fra toppen for der var det nesten flatt og lett å gå.

Fjällbacka var lite turistifisert akkurat disse dagene vi var der, men vi så spesielt noen tyskere og asiatere på visitt...Krimromanen har gjort Fjällbacka mer kjent enn Bergman dessverre, men byen lever nok godt noen år på sine kjente personligheter. Fjällbacka er trivelig året om, og selv om august står for fall og september åpnet sine dører da vi var der, så er høsten også en god tid å feriere på, og nyte kystens variasjoner og endringer. Havet gir og havet tar, og vi har alle mennesker vært benådet til å leve av det som havet gir oss. Vi kan ikke temme havet - men vi kan lære oss å leve med og av sorgene, gledene og ektefølelsen av varme klipper sommerstid, bading i små kystlandskap og ikke minst, bare ligge der og træ et jordbær på strå!

Sommerferien er over, jobben venter - vi sees sikkert en eller annen gang?

Min eiegode og tålmodige herremann som står ut med meg på tur!

Klaipeda (Litauen) - reisebrev 5 sommeren 2017

Noen byer må man innom, og Litauen har ikke så veldig mange. Klaipeda lå i ca 20 km avstand fra campingen i Palanga, og vi tok en råsjanse på taxi denne strekningen en dag. Taxien kom som avtalt, og av alle ting - denne hadde jo en far som arbeidet i Norge og kunne mye om oss nordboere og fortalte gladelig gode historier og opplevelser. Servicen til taximannen var svært god og vi reiste billig inn til byen Klaipeda. 

Klaipeda har en gamleby den også .Men ærlig talt - jeg opplevde noen hus og et torg, var det alt liksom? Fant ikke helt ut av det - men vi gikk da rundt og opp og ned og havnet på gateplan, havnepartiet og nær nye restauranter.

Mat må vi ha, og vi spiste jammen her også....Matlaging i bobilHelga var tydeligvis denne sommeren en sak for seg...Pytt pytt pytt... 

Ok - da har vi besett Klaipeda, og taxi videre til shoppingsentret Akropolis.

Ehmm...ikke dyrt å drikke utenlands nei....Merreeee!!!!!

Denne nye taxisjåføren var morsom type du. Vi opplevde fra baksetet at han vipset fram en to liters flaske med melkelignende drikke. Han åpnet, drakk og så skålte han med oss og sa at dette ikke var "no alko"... hmmm...tenkte vi og så på hverandre, mens taxisjåføren rekte flaska til min mann og ba han lukte!! Taxisjåføren sa han hadde ei ku hjemme, og viste ivrig med hendene hvordan han melket og tok meg seg to liter hver dag til arbeidet sitt.....Vi lo godt og fikk en opplevelse som vi ikke hadde fått før. Hyggelig og flott mann! Språket var uforståelig, men med mye gester og fakter kom vi dit vi skulle og han var fornøyd med betalinga og oss tydeligvis..

Et hotell i Klaipeda har lagt vekt på spesialparkering for småbilene....

På Akropolis fikk mor endelig brukt lommeboka litt, og det ble noe småtteri til både jubilanten på 8 år Heddagull og to småtasser Sander og Mikkelgodguttene våres. Mor fikk også muligheten til å titte på diamantringer - men de kostet jo så meget, og de russiske damene ved siden av meg - var mer bemidlet enn det jeg var - så basta var det med den saken. 

Dog fikk jeg kjøpt meg ei ny skinnryggsekk og var gladelig fornøyd med dagen.

Vi opplevde Klaipeda som en trivelig og sikker by, men vi drar nok ikke hit så fort igjen. Var mer å like langs kysten syntes vi da..

En utrolig stor togbanestasjon i mine øyne - kontra Rakkestad altså....skinner og tog overalt jo, og mye godstog...

Etter å ha opplevd Palanga og Klaipeda, var målet videre reise her i Litauen mot Kaunas/Vilnius og Polen.... Målet Polen, ja - men gubben min hadde tydeligvis ombestemt seg....Ugh, også jeg som hadde hentet inn masse info, kjøpt kart og plottet inn drømmemål da.....Immmmm...likte vi dette da?

Etter noen diskusjoner i ekteskapets ånd, kalkulerte vi litt og ga litt etter og tilbød hverandre både det ene og det andre, og endte opp med at Latvia og Litauen holdt i år av skjellige årsaker. Polen tar vi siden med eller uten bobil.

Vi plotta inn ferjetid fra Klaipeda til Karlshamn ferjeleie. Men måtte ta to netter ved Parjurio kempingas først. En nydelig camping, dog blant trær og noe stykke fra havet, men dog rent og velstelt her også.

Vi opplevde at campingplassene i Litauen lå godt fra strandpartiene, men etter å ha sett og opplevd havets vinder og sandpartier, forstår vi godt hvorfor. Det var tryggere her, selv om utsiktene i blant var mindre enn det vi er vant med i Norden, eller i andre land for den saks skyld.

Vi opplevde også her på campingen at folk syntes bobilHelga var svær...Vi synes ikke det etter nordiske forhold, og påpekte det overfor de som spurte...Men de er nok vant til mindre størrelser, og det skjønner vi godt da det er trangt visse steder og mindre parkeringsmuligheter i andre land.

Fra campingen her i Parjurio syklet vi rundt omkring. På måfå, til handleturer, til Klaipeda fra baksiden. Vi opplever mye på denne måten, og fortsatt var det gode sykkelveier ...

Det er natur som gjelder og vi forstår hvorfor litauerne synes Norge er vakkert, vi har fjell og fjorder, bratte skrenter og trivelige svingete veier....Det har ikke dem!

Kunstnerisk utsmykning av utgåtte mynter - euroen tok over her også med årene...

Flott skute med gode seil. Et brudepar ble viet her den dagen vi var der så ombord kom vi itte...

Vi nøt de siste solrike dagene i august her i Klaipedaområdet. Gikk ned til stranda hver kveld, så solen gå ned i havet, kose oss litt med god mat og drikke, oppleve - se og høre/lytte. Mange gode opplevelser og stille stunder med kryssord, hekling, bok og krimlesning. 

En av de mange kveldene hvor sola gikk ned i havet.

Litauen overrasket oss det lille vi så og opplevde. Vi - spesielt jeg -hadde et stort ønske om Kaunas og Vilnius, men det kommer - en gang før eller seinere.

Må ha noe å lengte til.

Palanga står som et godt ferieminne. Spesielt rundt Hill of Crosses, og jeg vet fortsatt ikke hvordan inntrykket mitt er - tvilende. Kommer gjerne tilbake til Litauen vi..

Palanga (Litauen) - reisebrev 4 sommeren 2017

Palanga! Dra dit sa Sol med flere....Ok - da måtte vi dit....Palanga here we come!

En ting hadde vi funnet ut etter to timer i Litauen - de kan både veier, trafikkregler og ikke minst det å lage mat langs veiene for oss turister! Første spisested overrasket oss veldig, til en svært hyggelig pris for to og ikke minst, måltidet var mer enn stort nok til hver av oss.

Veiene var gode her i Litauen og vi følte oss trygge stort sett overalt, og møtte hyggelige mennesker i både by og ute på landet.

Fra Riga kjørte vi ca to timer til Hill of Crosses - men så fant vi ut at Palanga ikke var så langt unna så vi dro dit med det samme. Det viser seg at Litauen er ganske så flatt (flatere enn Danmark etter mitt syn...) og med korte avstander og få byer, var alt innenfor rimelighetens grenser med bobilHelga, og hun putret glad i vei dit vi pekte og rattet.

Palanga er et stort turistparadis for litauere og russere først og fremst. Dog finner flere og flere europeere veien hit, først og fremst for sol og bad, men også for fiske og sykkelopplevelser. Normalt bor det ca 17-18 000 innbyggere her, men ender ofte opp i nærmere 60 000 sommerstid! Hoteller og turiststedet er rimelig bra bygd opp, og regnes som Baltikums riviera. Vi tror på det - hvit sand, turisme, folkemasser, restauranter og typiske strandgreier over alt! Badevakter også - strenge sådanne...

Sykkelveiene er meget godt utbygde, de aller fleste på merkede stier og asfalterte, eller på murlignende greier.....

Vi valgte campingen som lå utenfor Palanga da vi ikke fant stellplass eller noe annet i umiddelbar nærhet av Palanga. 5-6 km fra sentrum, men sykkelveien var utmerket og vi var raskt inne i sentrumskjernen når vi hadde behov. Palanga ligger ikke langt fra Klaipeda, og mange kommer over hit fra svenskesida med ferje og så to-tre mil med bil til Palanga. 

Campingen vi lå på het Palangos kempingas.

Vi ble møtt i døråpningen på Palangos kempingas da bobilHelga svingte inn, avfotografert nøye mens vi satt inne i bilen og så hilst hjertelig velkommen av dagens vert. En flott og sprek ung herremann med engelsken i orden og dedikerte oss de opplysninger vi trengte, ga oss beskjed om å ta den plassen vi selv ønsket. Plassen er svært bra, og har rimelig høy standard. De jobber fortsatt med utviklingen, men både gjestehusene med toalett og dusj var godt nok for oss. Dette ble regnet som en ting mellom 3 og 4 stjerner, med kort vei til havet (ca 200 m) på god sti og nærhet til byer. Det manglet butikk på campingen, og du måtte belage deg på selvkost hele tiden. Visse tider av døgnet og noen ukedager hadde de pølse/burgervogn og ølsalg. 

På strandpromenaden...sykkelsti, gangveier og turister i hopetall. Trygge følte vi oss lell, spiste godt overalt og til og med vaffelis fikk vi..

Stranda er ca 25 km lang og ender opp i Kaliningrad på en side og mot Latvia på den andre siden. Flott strandmiljø og sikkert bra badevann når det er varmt.....August virket ikke så veldig varmt for oss...bading ble unngått :) 

Rent og pent også i Palanga....vil gjerne tilbake jeg! 

Det var jo meningen å se sola gå ned i havet - som alle andre turister denne kvelden da...

Men sola var ikke helt med oss, men likevel flokket turistene seg ned til en spasertur på denne lange brygga og nøt sine ferietimer her.

Etter å ha tilbrakt noen dager her ved Palanga, tok vi sightseeing til Klaipeda, nærmeste by, og les videre på reisebrev du.. om du vil da..

Hill of Crosses (Litauen) - reisebrev 3 sommer 2017

Hill of Crosses - hovedgaten - mektig syn..

Et av feriens store mitt-må-se-sted som jeg hadde sagt til gubbetubben, var selvfølgelig Hill of Crosses. Etter å ha lest meg bittelitt opp på Litauen, hadde jeg fått et tips om å stikke av på veien innom dette sakrale stedet, et monumentsted eller minnested som det blir kalt nå.

Historien forteller følgende fra nettet:

"Stedet har gjennom tidene blitt et symbol på den litauiske katolisismens fredelige utholdenhet, til tross for trusler den har stått overfor gjennom historien. Etter den tredje deling av polsk-litauiske samveldet i 1795 ble Litauen en del av russiske imperiet. Korshøydens opprinnelse er knyttet til to mislykte opprør av polakker og litauere mot russiske myndigheter, novemberoppstanden i 1831 og januaroppstanden i 1863. Etter opprørene begynte familier som ikke kunne finne likene av døde opprørere å sette opp symbolske kors på stedet til en tidligere bygdeborg.

Da den gamle politiske strukturen i Øst-Europa falt fra hverandre i 1918, erklærte Litauen igjen sin uavhengighet. I denne perioden ble Korshøyden brukt som et sted for litauere å be for fred for sitt land, og for de kjære de hadde mistet i løpet av den litauiske uavhengighetskrig.

Stedet fikk igjen en spesiell betydning i årene 1944-1990, da Litauen var okkupert av Sovjetunionen. Litauerne fortsatte å reise til Korshøyden og legge igjen sine hyllester, og brukte det til å vise sin troskap til sin opprinnelige identitet, religion og kulturarv. Det var et sted for fredelig motstand, selv om sovjeterne jobbet hardt for å fjerne nye kors, og bulldozet stedet minst tre ganger (medregnet forsøk i 1963 og 1973). Det gikk også rykter om at myndighetene planla å bygge en demning i den nærliggende elva Kulvė, ei sideelv til Mūša, slik at høyden ville bli liggende under vann.

Den 7. september 1993, besøkte pave Johannes Paul II Korshøyden, og erklærte det et sted for håp, fred, kjærlighet og offer. I 2000 ble et fransiskansk kloster åpnet i nærheten.Korshøyden ligger ikke under noens jurisdiksjon, og folk står dermed fritt til å bygge kors som det måtte passe dem."

Det var kors veldig gamle, nyere dato og fra i år. Alle typer religioner virket representert, og ikke minst, her var hilsninger til både nyfødt-døde og svært gamle, minnemerker fra falne i ulike kriger gjennom årene, minnesymboler fra flystyrter o.s.v. Et minnessted uten politisk misjon eller påvirkning fra det ytre. Her kunne alle gjøre hva de ville innenfor regelverket her på Hill of Crosses.


Jeg vet ikke helt hvilket inntrykk jeg sitter igjen med, men vært her og sett. For alle av oss har kjent på sorg og savn, men vi har ulike sørgemetoder og hvordan vi minnes noen. Jeg opplevde det likevel fint å tusle her, se hva andre mennesker har lagt igjen av spor etter sine kjære savnede.